Garngleder

Da dette året startet lekte jeg med tanken på et år uten garnkjøp. Raskt la jeg den tanken bort, og tenkte at jeg heller skulle ha et mål om å strikke opp mer garn enn jeg kjøpte nytt. Men jeg tror jeg lar den tanken fare like godt. Jeg kommer garantert til å kjøpe mer garn, og jeg kommer helt sikkert ikke til å strikke opp alt sammen. Men det er noe som kalles garngleder, og det er opplevelsen og gleden over garnet i seg selv, og i alle mulighetene som ligger skult i et enkelt nøste. 

Dette innlegget handler om garn. For man kan jo ikke være uten om man liker å strikke - eller har utviklet avhengighet til aktiviteten strikking. Vi strikkere kommer i mange slags utgaver, noen av oss nøyer oss med et strikketøy av gangen, og har ikke et lite privat lager på bakrommet. Andre av oss er stikk motsatt - eller en plass i mellom. For noen av oss, ukjent hvor mange, har punktet for hvor mye garn man faktisk klarer å bruke kontra mengden man faktisk har, blitt så kraftig overskredet at et nøste til eller fra ikke utgjør store forskjellen. Løpet er kjørt, galskapen er et faktum (men - om man noen sinne, på noen måte, skulle bli gal, så la det for guds skyld bli strikkegal/garngal). Man har liksom kommet forbi punktet som gir rødme i kinnene, som nager og gir en ettersmak av dårlig samvittighet - eller stress for den del. Alle slike negative følelser kan bare seile med vinden. Det er jo tross alt en grunn for at det har blitt slik. Grunnene kan være mange, så mange at jeg hopper over de fleste av de nå. Men gleden, dere, jeg må jo nevne gleden, over fargene, teksturene, mykheten eller hardheten, tykkelsen og - mulighetene. Hva gjør det vel om vi har litt garn.

Hvordan går det til, hvorfor blir det så mye garn, hvordan får du det til? På denne måten for eksempel: Siden jeg nettopp har lagt siste hånd på en genser strikket med lammeull fant jeg det på sin plass å skaffe meg en ny ladning av dette herlige garnet. Jeg kunne rett og slett ikke gå forbi disse nøstene og la de bare bli liggende igjen, jeg tror de visket ta med oss da, ta med oss! Hvem kan vel motstå viskende nøster?

Eller slik: Disse nøstene visket de også. Det rare med disse var at de ikke bare visket på meg, jammen visket de på datteren også. Eller ropte, tror jeg vi kan si. For jeg hadde stått å beundret den fine fargen disse nøstene bar, men akkurat greid å løsrive meg, da datteren kom. Hun bare sa "så fine nøster, mamma! Så fin farge!". Da var det gjort, selvfølelig måtte de bli med oss hjem. Utspekulerte nøster, ren konspirasjon det der.

En annen måte er for eksempel denne: Vel hjemme kom jeg i tanker om dise nydelige nøstene her, som jeg faktisk hadde latt ligge igjen. Så deilig garn å strikke med, dette! Overaskende hvordan tråden glir så lekende lett gjennom fingrene. Det hadde vært fint med en genser i nettopp denne faren her, til meg selv. Ja, så sterk ble tankene på disse fine nøstene at jeg simpelt hen bare ble nødt til å dra av gårde for å sikre meg dem. Tenk om noen andre kom meg i forkjøpet? Tenk om noen andre også hørte hvordan de visket, pratet og, ja ropte der de lå! For mitt indre blikk kunne jeg lett se for meg hvordan disse lekre nøstene ble revet unna, rett for nesen på meg. Så lekre nøster, sukk. Kanskje fabrikken går tom for lavendelfarge og alle nøsene i hele verden fordufter på et lite blunk! Det kan jo faktisk skje, eller? Alle disse tankene raste mer eller mindre gjennom meg, så lidenskapelig påtrengende og sterkt . Jammen bra de ble med meg hjem, for bare se hvor fint de ligger her foran meg og bare viser seg frem i all sin prakt.

 Så var det disse nøstene her, da. Ser du hvordan det skinner av dem? Ta oss med og gjør oss til skjerf! Sa de, temmelig bestemt, sa de det. Så her var det bare å lystre med en gang. Skjerf skal bli!

Vel hjemme, mange nøster rikere, tar jeg pinnene opp og strikker noen omganger med dette praktfulle fløffige garnet som bare venter på å bli ferdig, slik at den kan følge datterens dag. Tenk alle små og store hemmeligheter den skal høre. Men den sladrer nok ikke, slike pusete gensere har det med å holde seg inne med sin eier. Det er nok bare nå jeg kan høre den viske strikk på meg da, strikk på meg! Forsiktig, uten å presse en vond skulder så hardt, tar jeg en runde, og en til. Sakte vokser den, den gule drømmen av en genser.

Er det noe rart man har masse garn? 

💗💗💗💗💗💗💗