En søt historie om tog som er gått og løp som er kjørt

Jeg tror jeg skal klare å strikke ferdig genseren her i løpet av dagen. Omgangene blir kortere og kortere, og da er det ikke lenge før jeg skal gå i gang med halsåpningen. Jeg vet at alt dette tar tid, med montering og trådfesting og det hele, men jeg er ikke i tvil om at jeg skal greie å få den ferdig. Mandag er fristen, men egentlig er det i morgen kveld, siden da kommer mannen min hjem fra jobbreisen han er på. Men det går helt fint, og jeg har ingen smerter i skuldrene eller i armene av å strikke så mye.

Sist høst før jeg startet med julegavestrikkingen, begynte jeg å strikke på bolen til en annen genser som heter Noora. Den strikkes hovedsaklig i baby merinoull fra drops, og er en helt nydelig genser med mønser på bærestykket. Bunnfargen er hvit med tre forskjellige grånyanser i mønsteret. Ja, i går kveld fant jeg den frem igjen. Det blir neste genser som skal strikkes ferdig her hos meg.

Jeg var inne i en stor boble av strikkelyst sist sommer og høst, noe som resulterte i en masse nye fine plagg. Gensere hoppet nærmest av pinnene mine, og det gjorde at jeg også startet opp på mange nye prosjekter. Jeg kjøpte også inn garn til flere prosjekter jeg ikke enda har startet på, så jeg har en hel liten kø av ting jeg har konkrete planer om å strikke. Rytmen jeg var i ble brutt opp av skulderproblemer og etterpå av julegavestrikk. Så har jeg vært syk og hatt andre helsemessige utfordringer, så boblen jeg var i sprakk litt opp. Nå ordner ting seg, og strikkelysten er tilbake. Før jeg starter opp på noen nye ting, skal jeg dukke ned i  poser og kurver, for å hente frem alt det jeg holdt på med før julestria startet. Jeg har jo lyst til å gjøre ferdig det jeg har startet på.

Det er en del som ligger der, i posene og kurvene mine. Tidlig i min strikkekariere ble jeg skikkelig stresset når jeg hadde noe liggende, når jeg hadde planer jeg ikke fikk fullført eller hadde garn som ikke hadde et helt konkret mål. Helt i starten strikket jeg på et prosjekt av gangen. Så ble det to og tre. Så hendte det at noe av det jeg strikket på ikke ble som jeg hadde tenkt, og jeg puttet det i en pose og gjemte det bort. Sånn var det det startet, det bortgjemte lageret. For da var det mye morsommere å starte på noe nytt, som ble fint. Men jeg klarte ikke riste av meg følelsen av det uferdige, misslykkede prosjektet som jeg skulle fikse - bare ikke akkurat da.

Sakte vokste det, lageret av garn og uferdige prosjekter. Ting jeg ikke kommer til å gjøre ferdig, ting som ikke lenger er aktuelt, som ikke lenger passer. Farger som har hatt sin tid, garn også for den del. Likevel har jeg ikke kastet noe av det. Alt ligger der. Først var det som en byrde, som en dokumentasjon over misslykkede planer og ideer som ikke ble noe av. Men sånn er det ikke lenger. Det er noe fint i det uferdige og ufine, det er i ferd med å bli en historie, en fortelling. Den lille babygenseren jeg strikket på til Elena. Nydelige farger og fortsatt fint garn. Masse, masse mønsterstrikk i mange tråder i hver omgang. Men jeg husker godt den sommeren, jeg strikket i vei og syns det ble så fint. Men så stoppet det opp. Jeg kan ikke huske eksakt hva som stoppet det hele opp, kanskje bare tiden som løp fra meg. Det hele ble strikket på tynne pinner og tynt garn. Uansett hva, den ble lagt til side, den veldig fine genseren jeg så gjerne ville strikke til henne.

Evig Uferdig

Elena vokste, og tiden da denne genseren kunne ha passet passerte. Men jeg fikk enda to barn, og av og til dukket posen opp og jeg tenkte på om jeg skulle gi det et nytt forsøk. Men motivasjonen manglet, og jeg hadde travle dager med mange små og større barn. Det ble aldri gjort flere forsøk på å gjøre den ferdig. Plutselig var de to yngste også vokst ut av muligheten for å kunne bruke en så liten genser. Så der ligger den. Jeg har den fortsatt, den er ikke pakket så veldig langt bort engang. Den ligger nærmest på en hedersplass, når jeg nå tenker etter. Den ligger i en liten kurv, som står på en hylle, som henger på veggen, inne på hobbyrommet mitt. Jeg kan se den hver gang jeg titter opp på hyllen, i all sin prakt. Minnet om tiden som var, tiden som gikk. Jeg kommer aldri til å strikke den ferdig, kommer aldri til å rekke den opp, eller kaste den. Den er et monument over tiden, min tid. Den er vakker, og veldig veldig uferdig. Fargene og mønsteret appelerer fortsatt til meg - og jeg bare kommer aldri til å gjøre noe som helst med den, den lille babygenseren, med alle sine farger og tråder og mønster.

Jeg har flere slike prosjekter liggende. De stresser meg ikke, gir meg ikke dårlige følelser i det hele tatt. De er som en fortelling, som et fotoalbum, minner over ting jeg har tenkt og gjort. Jeg er heldig, for jeg har plass til alle disse skattene mine. Og ettersom årene går og den ene ungen etter den andre flytter ut, får jeg bare mer og mer plass til å fylle på med nye minner. Tre unger har flyttet, tre igjen. Tenk hvor mye jeg får plass til om ti år! Hele huset fyllt opp med nøster og uferdig prosjekter, jeg kan svømme i garn!

Det er ikke så ille som det kan høres ut. Egentlig har jeg sikker et helt normalt lager av uferdige ting, sett i forhold til hvor mye jeg strikker, eller i forhold til andre like strikkeentusiastiske personer som meg selv. Det som har skjedd er vel at jeg har kommet dit hen at jeg innser at jeg aldri kommer til å gjøre disse tingene ferdige. De kommer til å ligge der til jeg kaster de eller rekker de opp. Toget er gått, løpet er kjørt. Jeg ble ikke ferdig med det, sånn er det, sånn ble det. Men det gjør ikke noe, for jeg har massevis av ting jeg skal strikke på og som kommer til å bli ferdig. Det er tross alt det som skjer med det aller, aller meste jeg starter på. Heldigvis.

💖💖💖💖💖💖💖💖